Ikke drit deg ut

Når skal venstresida ta en Frp,  og by litt på seg selv?

Skjermbilde 2016-05-04 kl. 20.39.02

«Hei…Du, den sekken din. Jeg tror den drar opp skjørtet ditt litt… bak.» Jeg snur meg og ser rett inn i et steinansikt fra Påskeøya. Hun ser brydd ut. «Oj, takk!», ler jeg – hehehe, og drar ned skjørtet. Men kvinnen med brillene ser bekymret ut. Dette var ikke bra. Jeg har driti meg ut. Rett og slett. Foran hvem vet hvor mange som fikk se litt go’røv. Men den bekymrede damen skulle bare visst hvor mange ganger det har skjedd før. Legg til at jeg liker å gå i rød strømpebukse, og du kan herved bare kalle med Prima Veras ukjente rødstrømpe-medlem.

En gang, på ei uke, presterte jeg å bli klemt i bussdør, bli spydd på – og på toppen av det hele skulle jeg selge bonger via løsmynt på Norwegian Wood, foran utålmodige festivalgjengere, med én venstre hånd, mens den høyre med to klemte fingre i fatle – etter en helt dust ulykke jeg ikke skal gå så mye i detalj på her – var så høyt over hjertet at det så ut som jeg klødde meg på halsen med to svidde grillpølser. Sjarmerende, much?

Jeg kan trekke frem en til fra arkivet i min utdrita karriere, nå som jeg har tatt doktorgrad i å være idiot (jeg skal ikke gå inn på episoden der jeg veltet samtlige søppelkasser ned Torggata mens jeg angivelig ropte «det er intet håp for feminismen» eller satt fast i håndjern kledd ut som Joshua French): Under et utvekslingsår i England på videregående, møtte jeg på to hvite fyrer på en pub som sa de var fra Sør-Afrika. Jeg fnyste og tenkte «de lurer ikke meg!».«Yeah, you look really brown», sa jeg med «sjarmerende» sarkastisk mine, i et sånt tonefall som nordmenn er så gode på og som ingen utlendinger tar, og med dertilhørende bevegelser med hendene i sirkler foran fjeset, som for å signalisere hudfarge, hvorpå de to så på meg som om jeg gikk på syre. For ingen hvite er oppvokst i Sør-Afrika, aight. Eh.
Heldigvis var jeg ikke i Norge, og ingen trengte vite noe. Det samme skulle jeg tenke om et par flere hendelser det året. What happens in Bournemouth, stays in Bournemouth.

Tilbake til hun med brillene, hun som var så bekymret for hvor mye jeg hadde driti meg ut.
Jeg har hatt så mye angst for hva andre kan ha tenkt om meg, etter diverse hendelser, at et
moralpoliti som skal fortelle meg hva jeg burde tenke gir en slags motsatt effekt. Utallige
ydmykende hendelser á la Klodrik møter Bridget Jones, har gjort at jeg har gitt opp hele prosjektet om å prøve å se ut som jeg har noen som helst verdighet. Jeg er nå meg selv «100 prosent», noe som innebærer å gå på snørra på ukentlig basis. Det er noe jeg har forsonet meg med. Og noen ganger lurer jeg på om også medier som blåser opp saker om politikere i ostepop-liknende flytedrakt i Middelhavet, eller merkelig journalist som har bestemt seg for å bruke ordet «svarting» i en tekst om Beyoncés siste album på sin blogg – har nøyaktig samme moralske effekt: Nemlig ingen.

Hvis du vet at du driter deg ut på ukentlig basis uansett, hvorfor bruke tid på å forsøke å unnskylde deg selv? Frp er trolig partiet med norgesrekord i å si og gjøre ting mange av oss liker å le av. De ser ikke ut til å forsøke å skjule at de gjør som de gjør – og ingen skal si de ikke er autentiske, heller. Å dumme seg ut og få andre til å le, er også å ta samfunnsansvar. Så når skal venstresida vise at de også er mennesker, by litt på seg selv, og skape litt baluba? Hvor er bakkekontakten og pølsene, folkens?

Ække vits å leke deilig, alle lever jo på lånt tid.

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

Koselig med abort

Tanker fra et venterom.

Skjermbilde 2016-05-04 kl. 20.13.34

Abort er skikkelig gøy. Derfor er det fint å gi oss litt ekstra tid til å tenke på dette. Se for deg at du har kan sitte i et jovialt betenkningsrom i 48 timer. Der kunne du for eksempel tenke hardt på alt som kunne vært. Det er jo potensielt ganske mye ufødt liv som kunne blitt noe. Og tenk på alle gjenstander og organismer som overhodet ikke er klare over sin egen eksistens. Ta steiner, for eksempel. Tenk på hva en stein kunne tenkt dersom den kunne snakke. Kanskje den ville sagt «Stein på meg.»

Men tilbake til abort. Det er altså skikkelig LOL. Trangen til å ville drepe alt potensielt ulevd liv er en veldig typisk menneskelig egenskap, spesielt for alle med eggstokker som ikke tror på Gud. Det kommer med mensen, visstnok. Først øver man seg i angrepiller-stadiet. Å gå til anskaffelse av disse go’sakene, er ikke så stress som du tror. Ingen sure nedlatende blikk på apoteker, spesielt ikke i utlandet. Husker jeg var i Australia og hadde glemt hva det het på engelsk, slang beinet på disken og bare «Give me the regret pill, bitch».
Det gikk som en lek. Ingen pinlige spørsmål, og overhodet ikke i noen som helst nedverdigende tone om at «you know what you are doing? Are you sure you want this?» med høy røst så alle på apoteket hørte, med et fjes som en muggen avocado med rekeøyne og krav om at jeg måtte skrive under på papirer, før nok et påfølgende spørsmål om jeg virkelig ønsker å ta angrepiller, som om det var noe valg overhodet. Skjønner ikke hva folk gruer seg til når de skal ha angrepiller. Norlevo FTW!

Når du har prestert å forhindre ti graviditeter ved hjelp av angrepiller, og apatien virkelig får satt seg, rykker du opp til abort-stadie 1, gult belte. Her tar man abort light, i pilleform, for å komme til stadie 2, oransje belte. Graderinga til abort-stadie 3, er gjennom «skrape kjøtt fra skrittet»-metoden, mens du nyter en kakao og leser Conan, til Marilyn Mansons «Killing Strangers» dundrende over anlegget. Forresten, grunnen til at hun der Dagrun Eriksen nå vil bremse opp i denne sporten, er fordi hun ble diskvalifisert fra graderinga til blått belte, da hun prøvde å jukse under selvpåføring av strikkepinnetrikset – en viktig og ærefull utførelse for å påminne oss om abort-historien. Du kødder ikke med den, for å si det slik.
Årlig har vi organiserte pro-abortere et rituale, kalt abort-shower. Da ler vi litt av alt dette potensielt ufødte liv som kunne ha vært, og slår spøker om alle de som ikke kan få barn (vitseboka «Livmor med humor» kommer til høsten). Nå jobber vi med å samle inn penger for at alle de mannlige medlemmene av Abort Union skal kunne få operert inn livmor, så også de kan få muligheten til å ta abort.

For det er ikke som om noe som helst motarbeider oss abort-tilhengere. Det er ikke som om kroppen selv gjør hva den kan for å fortelle hodet at vi bare må beholde den klumpen av sperm og egg som vil bli liv, at hormonene blir skikkelig gira på barn, og alt det der jeg ikke vet så mye om skjer – denne omvendendelsesprosessen i kroppen som forbereder seg på en kid. Nei, jeg og mitt underliv er skapt for å avsky barn. Nettop derfor gjør jeg alt jeg kan for å prøve å bli gravid. Jeg er tross alt ikke døpt.

Anders på Westerdals

I ukene som har gått har Anders Behring Breivik vært i rettsak grunnet kjipe boforhold og kald kaffe i fengselkåken. Derfor elsker han også «Paradise Hotel». Saken han har anlagt mot den norske stat beskriver han som «den drøyeste tortursaken i Europa siden lobotomeringen av nasjonalister på 50- og 60-tallet». Dessuten får han altfor lite penger for å bo der. Men det kunne vært verre. Han kunne ha gått på Westerdals.

Sett at Anders forlanget å få pleie sitt skrivetalent på Tekstlinja på Westerdals ACT – talentskolen som vanligvis har godt omdømme, om du trekker fra det der pengestyret, tullelinjer, ordet Løvenskiold + alt det der om at eleven ikke helt står i sentrum. For universitetet ekke godt nok for en som foretrekker waterboarding foran Fjordland. Anders på Westerdals. What could possibly go wrong?
Første skoledag. Anders viser nazi-hilsen på trappa foran byggeklossen og W-logoen med et flagg: «Anders is the new oil». Lacoste-dressen er prydet med alle svømmemedaljene han har tatt hittil: Pingvin og sel. Alt ser ut til å bli en fortreffelig start på semesteret.

Som de fleste andre westerdøler, føler Anders seg etter hvert inspirert av den dominerende hipsterstilen, og tropper opp på skolen iført ny jakke og nye solbriller. Men det tar ikke så lang tid før et klagebrev dukker opp i rektors innboks. Anders har blitt sammenlignet med Rhino Thue fra «Nissene på Låven» i lunsjen. Han skriver at han føler seg torturert. Mailen blir ignorert.

Elever klager på at Anders bråker for mye når han spiller WOW på sin stasjonære PC som han har fått tillatelse til å bruke, i «Vrimle», a.k.a gangen der elever som tidvis ikke har  et klasserom å sitte i må jobbe. Anders på sin side føler seg torturert av at det er andre elever i lokalet, spesielt jenter som tror de er noe og som dessuten kler seg lite attraktivt ovenfor ham. Han sender nytt klagebrev til rektor der dette blir presisert. Mailen ignoreres.

Under den årlige diktopplesningskvelden til tekstklassen, leser Anders diktet «Meg og Mine Preferanser»:

«Jeg ser bra ut
så jeg tror faktisk ikke

at jeg kunne hatt en stygg dame
Jeg tennes av midjen til jentene
Jeg liker at den er smal
og jeg liker at hoftene stikker ut.»

En medelev påpeker at diktet er direkte sitert fra presentasjoner av to av deltakerne i årets «Paradise Hotel», nemlig Mayoo og duckface med sleiken, og dermed plagiat. Anders føler seg nedverdiget og torturert. Han klager til rektor. Null respons også denne gangen.

Anders forelsker seg i en 20 år yngre jente med «arisk look» fra Retail Design-klassen. Hun avviser hans invitasjon til kveld med «Paradise og chill», ispedd noen sjarmerende choke-triks han lærte fra et Julien Blanc-kurs på nettet. Han prøver å kjøpe henne, men oppdager at han ikke har mer penger fra fengselet, som allerede betaler ham dårlig. Dessuten brukte han månedslønna på solbrillene og jakka. Han kaller henne hore og hespetre og sender klagebrev til rektor. Får ikke svar.

Noen finner bombetegninger på pulten til Anders i «Vrimle». Endelig blir Anders kalt inn til kontoret til rektor for en liten prat.

Merket med , , , , ,

#Oscarsocolorful

Filmbransjens svar på Sensation White er like rundt hjørnet. Siden herligheten er ganske lite uforutsigbar, har jeg laget en liste med «predictions» for kvelden:

Skjermbilde 2016-02-25 kl. 18.07.27

  • Først en saksopplysning: «The Big Short» får ikke pris for beste film fordi (1) den er ikke melodramatisk, og (2) den har et uortodoks klippe- og bildespråk som oppfattes for radikalt. DET BLIR FOR MYE KREATIVITET HER. Altså to brudd på regler for å vinne. Dessuten går filmen kommunistenes ærend ved at det gjøres narr av kapitalister generelt, ved at Ryan «Hey Girl» Gosling bruker spray tan, Steve Carells tupé er spesiell, og Christian Bale har glassøye, går barbeint og hører på Rammstein.
  • Oscarvert Chris Rock har malt seg «white face» til åpningsnummeret, men får kjeft backstage fordi dette ikke stod i scriptet, og må vaske det vekk like før han går på scenen. Han har noen hvite rester i nesa, noe som vil få mediene til å spekulere i om han kan ha sniffet kokain før showet. Daily Mail publiserer en rekke ekstremt innzoomede bilder i dårlig oppløsning, uten at det gjør noen noe klokere.
  • Etter sitt artige PR-stunt «Oscar so white», har akademiet forsøkt å forhindre at ikke-hvite skal boikotte sendinga, og som plaster på såret gjøres en eksotisk vri på The Weeknds framføring av «Fifty Shades of Grey»-låta, med flyvende tepper, kamel, turban og abuapekatter. Tom Cruise er den eneste som ler.
  • Ved en feil, klippes det til Spike Lee (Ja, han kommer allikevel) som gjør «choke»-tegn. Twitter går amok. BuzzFeed saken: «Spike Lees chocking response to The Weekends performance was the most WTF LOL disrespectful moment at the Oscars».
  • I sitt forsøkt på å hindre ikke-hvite i å boikotte showet, synes akademiet det var ekstra lurt å nominere den eneste hvite fyren i «Straight Outta Compton»: Manusforfatteren. Regissøren selv synes dette også var lurt og har derfor spesialbestilt mannen som ifølge ham selv er 50 prosent mer innflytelsesrik enn Stanley Kubrick, Pablo Picasso og Pablo Escobar, til å gjøre et aldri så lite reprisestunt av det han er best til: Ydmyke en prisvinnende hvit ung kvinne. Så kan de hvite mennene le litt av «ung kvinne» vs. yppal svarting». Det er jo så morsomt. Den utkårede blir dermed Brie Larson som mottar pris for beste kvinnelige hovedrolle i «Room». Kanye West annonserer også sin nye film før han river statuetten ut av hendene hennes. Den blir 50 prosent mer innflytelsesrik enn «Full Metal Jacket».
  • Eddie Redmayne, som er best på å spille gode roller i dårlige filmer, kan ikke vinne pris fordi han ikke er ekte transe, og ikke er autentisk nok. Derfor – for sin innsats med å ligge inni hestekadaver, spise bisonlever, og etter å ha blitt urbefolknings-venn, vinner Leo omsider prisen for beste mannlige skuespiller.
  • Senere kommer det frem at det var russerne – som fra før har vært bitre over fremstillingen av KGB-agenter i «Bridge of Spies» som stod bak det hele. De har lagt sin elsk på Leo etter at han sa han var Russland-fan og kunne tenkt seg å spille Lenin.
  • Men Leo er ikke der. Leo har tatt en Marlon Brando og sendt en indianer til å motta prisen sin. Leo sitter hjemme og ser på dokumentarfilmer om rødlistede haiarter. Neida. Leo sitter hjemme og ser på bortklipte scener av Kristoffer Joner i «The Revenant». Han har nemlig funnet en ny sak å engasjere seg i: Diskriminering av norske skuespillere i amerikanske filmer. De er jo tross alt de minst representere skuespillerne i hele Hollywood.

(Martin Shkreli klarer senere å kjøpe alle rettighetene til Kaye Wests film, bare for å forhindre at den får distribusjon overhodet. Dette fordi han er USAs svar på Draco Malfoy og er en kølle, ikke fordi han er opptatt av kvalitet)

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Skammens måned

Hva er egentlig så bra med å være til stede i øyeblikket?

shutterstock_223975330_mindfulness-e1444812036771

Vi er aldri bra nok, derfor trenger vi nyttårsfortsetter. Fenomenet er omfavnet av «helseguruer» og treningsbloggere som vil tjene penger på dårlig samvittighet. Uansett om du fra før er ganske anorektisk eller hadde begynt å bli litt fornøyd med å være sexylubben, er tiden nå inne for å skamme deg enda mer over ditt uverdige utseende og hvor lite sevdisiplinert du er. Dame- og friskusmagasinene er trofaste budbringere om alt du kan bli bedre på, men også noen seriøse medier har latt seg konvertere.«Vi bør aldri gi opp prosjektet om å bli bedre versjoner av oss selv» skriver Dagbladets selvutnevnte helseprofet Aksel Braanen Sterri.
Etter fråtse-desember, tar vi helomvending med detoxbonanza, inspirert av folk med plastikkfjes og Ken-kropp. Vi vil jo også se sånn ut. Leveren og lymfesystemet vårt kan umulig klare å rense alt helt av seg selv, all den tid vi har overlevd på brennevin, dop, salt og sukker. Vi skal stimulere metabolismen med eksotiske detox-produkter, vi skal blø ut ribbefettet gjennom appelsinhudklumpene over natta.
Har vi ikke giftene i kroppen, har vi de i huet. Et kjapt google-søk indikerer at ganske mange tydeligvis trenger å lære seg å være til stede. Auraen lider. Men alt blir bedre med meditasjon, spirituell yoga og mindfullness. Mindfullness er en teknikk hvor du lærer å tåle å møte følelsene dine. «Jeg har aldri vært så mye i mitt liv», sier Maria Mena som i et intervju med Dagbladet 19.desember, forteller at denne oppmerksomhetstreningen har gjort henne hekta.
Selv gjør jeg stor flid med å begå min store favorittsynd virkelighetsflukt. Men jeg har også skjønt at jeg må ta meg sammen, lettpåvirkelig som jeg er. Om ikke yoga hjelper, hjelper ingenting, har jeg tenkt.
Den mest holisitske yogaen jeg har testet hittil, er såkalt Kundalini-yoga. Det er like merkelig som det høres ut som. Etter noen seanser med «breed of fire», og etter å ha sett litt gjennom det tredje øyet, med tunga presset mot ganen og tomler trykket mot diverse fingre for å bedre karisma, immunforsvar, fordøyelse og nervesystem, skulle vi bruke over halve tida på å meditere høyt. Dette innebar å synge til en ganske dårlig innspilt låt fra en CD. Det tok aldri slutt. Jeg følte meg som Louis Theroux i episoden der han tester hypnose-kurs for folk med lav økonomi som vil bli millionærer.
Jeg skal gi deg selvprøvd mindfullness-utfordring: Prøv å gå på Roskilde med brukket fot. Det er en artig liten prøvelse i smertemestring. Men helt ærlig så jeg ikke poenget med å kjenne på min egen tilstedeværelse, og drakk smerten bort i stedet. Jeg syntes det hjalp.
Det er en ting jeg ikke helt skjønner: Blir man noe bedre versjon av seg selv av å være mer til stede enn andre? Og hvordan måles dette? Hvordan vet du at jeg er mindre til stede enn Maria Mena? Er mindfulle mennesker mer samfunnsengasjerte enn andre som prokrastinerer? Nå vet jeg jo at Maria Mena er en av dere, men hvor er dere andre? Er dere politikere mindfulle? Driver dere med kundalini-yoga? Mye i det yoga-rommet sa meg liksom noe annet.
Jeg gikk aldri mer på kundalini-yoga, og jeg liker fortsatt å være lite i mitt liv, hvis jeg må velge. Faktisk sitter jeg og drikker vin mens jeg skriver dette. Jeg aner ikke om jeg en gang er nok tilstede til å få klemt ut noe av betydning. Men jeg lener meg heller på Schopenhauer: «Each individual misfortune, to be sure, seems an exceptional occurence; but misfortune in general is the rule.»

Og jeg hater alle hvite menn som pusher vekter.

En forkortet versjon er publisert i Klassekampens Endelig Mandag-spalte 11.januar 2016.

Merket med , , , , , , , , ,

Offentlige rom

Litt classplaining på nattbussen

Buss-479x350

Bussetikette har med tiden blitt veldig fraværende. Offentlig transport er et overflødighetshorn av personlig informasjon. En slags sporadisk debattarena, eller «speakers corner» om du vil, med samtlige ufrivillige medreisende som tilskuere – de som bare ville ta banen/bussen i ro og mak, høre på litt Dance With a Stranger i hemmelighet, zen’e litt og helst ikke sitte inntil noen.
Når jeg tenker meg om, er det rart PST driver med konfiskering av andres filmmateriell og bedriver punktovervåkning, når de bare kan ta bussen. Der er det nok privatliv å ta av. 

Jeg og venninna mi hoppet en gang på nattbussen etter en fantasifull kveld på et planteaktig sted. Brått skumper hun borti meg og nikker. Av alle ting i verden å gjøre på en buss, sitter en fyr og ser på porno. Rett foran oss, i all sin alminnelighet. Hva i huleste? I min påtatte rolle som kveldens moralske yppersteprest, tenker jeg det er en lur idé å ytre min mening om saken. Eg kunne holdt kjeft, men det esje min stil.
«Dø, tror du det der er greit å bare sitte på bussen sånn og se på porno? Skikkelig sjarmerende da. Du drar sikkert mange damer med det trikset der». Han snur seg. «What did you say?». Han er riktignok mørk i huden, men regnet ikke med han var utenlandsk av den grunn. Lettere irritert begynner jeg å legge ut om hvor lite kult det er å gjøre den slags aktiviteter i det offentlige rom. «We don’t do this in Norway», sier jeg. Fyren ler litt – ehehe – og får plutselig et behov for å gå av. Jeg og venninna mi ler rått og høyt. Altfor høyt. Adrenalinet over denne seieren er på en god trip. Ålø.

Men forlystelsen skal ikke vare lenge. En alvorlig stemme tar lufta ut av rommet, som hentet fra en melodramatisk og dårlig TV-serie. «Dette trodde jeg ikke om deg, Ida». Jeg snur meg. Der står broren til ei venninne. «Jeg trodde ikke du var sånn som høylytt dreit ut smaken til folk av lavere klasse enn deg. Hvorfor er du så slem?»
Vent. Hva er dette for noe? Jeg føler meg dolket i ryggen, Putin style. Han mener at jeg altså har shamet en grisete fyr for sin «klassebestemte» smak, fordi han er mørk i huden? Forstår jeg «classplaineren» riktig, er samtlige med mørkere hud automatisk av lavere klasse enn meg, Ida fra Bjørndal. Jeg lurer på hvordan han ville plassert Michael Jackson i dette systemet.
«Dessuten – alle ser på porno», sier han. Som om det at mange nok gjør en handling automatisk legitimerer den, uansett hva det skulle være.
En høylydt munnduell er i gang – med samtlige passasjerere på 34-bussens nattrute oppover Torshov som ufrivillige tilskuere. Her får de både innblikk i hans privatliv, og mitt Geordie Shore-temperament som nå er på Egon Holstad-nivå, minuttet etter at han har fått hestehalen sin klippet av.
Jeg rekker så vidt å true med å politianmelde fyren for å en gang ha vært i besittelse av min tapte mobiltelefon, før venninna mi trykker meg ut døra. Vi har krangla to stopp for langt. Rett før dørene går igjen, stikker han huet ut: «Ida, porno er frivillig.» Der svartner det.

Jeg vet ennå ikke hvilken klassekategori offentlig transport-bitching går under, men vi tok i alle fall alle samme buss. Bussetikette har med tiden blitt veldig fraværende.

 

Teksten er publistert i spalten Endelig Mandag i Klassekampen 30.november 2015.

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Romrealisme

Hva er greia med filmer om hvite ensomme menn i verdensrommet?

 

the-martian-trailer

«The Martian er trolig den mest realistiske verdensromfilmen noensinne» leste jeg på space.com. Ridley Scotts siste film går så det griner om dagen. Ikke bare er den så realistisk at folk har begynt å tro den er «based on a true story», den er også omfavnet av selveste NASA. Her hjemme har ikke filmen akkurat vært nedhypet, takket være den «store» rollen til Aksel He-he-hennie.

Hva er greia med filmer om hvite ensomme menn i verdensrommet?

Det kan ikke være originaliteten. Vi vet at det alltid går til helvete i verdensrommet. Protagonisten, helst en som har spilt snill soldat i en krigsfilm – Matt Damon/ Bruce Willis/ Matthew MacConaughey/ George Clooney/ Tom Hanks (ring rundt den du vil ha) finner seg plutselig ensom på en eller annen planet, månen, romstasjon/skrantende romskip. Dette fordi 1. Mannskapet trodde han døde og tenkte det var best å etterlate ham. 2. Mannskapet hadde ikke tid til å vente på ham før take-off – på grunn av kaotisk vær/ steinstorm/eksplosjon, eller 3. Han måtte ofre seg for en god sak.

Artig at NASA hyller The Martian for å være en realistisk film, hvis de er så dårlige på å planlegge reiser uti rommet. Her er mannskapet utsatt for det klassiske drivstoffproblemet: «Hvis vi drar tilbake og henter fyren vi glemte igjen, som vi trodde var død, men lever allikevel, har vi akkurat på prikken nok drivstoff igjen til å kunne komme oss tilbake på jorda», noe som medfører at helten må kvitte seg med alt som er tungt i skipet for å nå målet – som for eksempel tuppen på raketten. Høres skikkelig smart ut.

Det er alltid flere problemer enn ett på en romskiptur. En i mannskapet må gjerne dø for å demonstrere hvor alvorlig oppdraget er, eller så viser det seg at en i crewet/datamaskin er skikkelig ond og vil lage turbulens. NB: Helten må ofte tenke mye på kvinnen han er glad i hjemme på jorden så vi blir litt lei oss og redde og heier på han. Så oppstår en eksplosjon eller brann, eller noe annet fælt som skjer. Herfra er det to utfall: 1. Det går dårlig. 2. Det går bra.

Da jeg er litt lei forutsigbare, overprisa romskipfilmer med hvite menn, vil jeg benytte spalteplassen min til å komme med noen alternative plot som har betydelig billigere mindre budsjett, fordi det ikke er noen eksplosjoner, ingen computer-generated imagery, og handlingen kan skje innafor romskipets 6 vegger (eller hva det er):

Pitch 1: Protagonisten går tom for tannkrem. Får heftig tannpine og må trekke sine egne tenner.

Pitch: 2 Protagonisten går tom for restylan. Får sammenbrudd, knuser alle speilene i romskipet og begynner med selvskading. Han må ta en indre reise for å klare å redde seg selv.

Pitch 3: Protagonisten knekker ankelen etter å ha hoppet bukk inni romskipet. Resten av filmen skildrer vedkommedes lidelse og slit for å komme seg fra A til B til C på rumpa som han skraper opp på veien, i denne tre timers-kunstfilmen med en wannabe Gus Van Sant i registolen.

Pitch 4: Romskipet som forlot protagonisten fordi de trodde han døde, snur og er på vei tilbake. I mellomtiden feirer han med brus og nøtter, men setter en yoghurtnøtt i pusterøret og kveles.

Pitch 5: Protagonisten som er alkoholiker går tom for drikke. Må finne alternative måter å lage alkohol på. Litt som The Master, bare i rommet.

Pitch 6: Matt Damon som er protagonisten, oppdager plutselig at han er Tom Hanks. Han blir psykisk ustabil av sjokket, og dreper seg selv med et fiskesnøre.

Pitch 7: En transseksuell kineser, en kortvokst afro-afrikaner og en burjansk russer er lost i rommet. That’s it.

Se, nå har også Norge råd til å lage romskipfilmer uten å dra hele crewet til Estland. Høye filmbudsjetter kan ikke kjøpe originalitet, Widvey. Verdensrommet kan du få billig av meg.

Teksten er publisert i spalten Endelig Mandag, Klassekampen 21.oktober.2015

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Noen å hate

Skjermbilde 2015-12-06 kl. 18.42.09

La hatet strømme gjennom deg

Man kan bruke mye tid på å hate på ting. Ta for eksempel en flyplass. Skikkelig irriterende når folk bare har tatt smilekurs, og rutinene praktiseres så ulikt at det piper i belter og sko, så disse må tas av og legges på rullebåndet. Bare spør siviløkonom, dr.philos. ved Singularis Consulting AS, Hans Mathias Thjømøe. Han skrev et frustrert leserbrev med tittelen «Smilekurs er ikke nok» i Dagens Næringsliv torsdag. Dette leste jeg med stor interesse. Så mye engasjement denne dr.philos-siviløkonomen ved Singularis Consuling AS la ned i sitt hat over flyplasser i Norge.
Ekstra gøy er det i tabloide medier om du er jente og har skrevet noe. Jeg tror jeg har vært en «jævla feminist» hver gang jeg har skrevet et innlegg i Dagbladet, enda jeg aldri har brukt et eneste jævla feminist-argument.

En annen ting som er interessant er hva folk velger å hate på når jeg skriver helt vanlige saker i distriktsavisa jeg jobber i. Noen blir opphisset av at jeg har dekket «feil» arrangement. Jeg burde helt åpenbart ha dekket den andre kirkekonserten. Om jeg har vært så heldig og dekket riktig arrangement, kan det veldig gjerne hende at noen ringer inn og påpeker at jeg ikke har skrevet stor nok sak. Vi har også dem som provoseres over at kulturstoff i det hele tatt tar plass i en distriktsavis. Da tar det ikke lang tid før skummet på surmelka renner over, og hatet blir for mye å holde inni seg.


Noen ganger konfronterer jeg dem som sender sinna meldinger. De har overraskende nok vanskelig for å være kritiske til sine egne velvalgte ord. Da jeg ringte opp en fyr som hadde mye på hjertet om en islam-utstilling, og jeg spurte om det stemte at han mente at «de kom for å lære oss å kappe av hender og voldta kvinner» som han hadde skrevet på Facebook, rettet han heller på meg: «Nei, jeg skrev at de kom for å lære oss å kappe av hender – og hugge av hoder.» For denne karen hadde vært «i de landa der». Han «veit detta her». Detta med hat kan han til fingerspissene.
Det hittil mest uforutsette hatbrevet kom i august. Etter å ha vært plaget med insomnia som følge av måkenes anarkistiske atferd nattestid, skrev jeg en petit der jeg fant det morsomt å sammenligne «rottene med vinger» med en annen lite populær gruppe i samfunnet. Dette var tydelig mer enn nok for ledelsen i dyrevernsorganisasjonen NOAH som hevdet at «Hestmans artikkel var respektløs overfor måkene». Originalversjonen kunne ikke trykkes fordi den inneholdt så mange hatytringer mot min person. Men de tok meg på én ting: «Ikke uventet trekker Hestman inn Odd Børretzen, slik alle selverklærte «måkehatere» gjerne gjør».

Jeg er altså en klisjé av en måkehater. En hater som alle andre. Ikke noe bedre. Jeg hater forresten mange fler. Og jeg bruker en del tid på å klage over de jeg hater. Folk som har for lite å gjøre, for eksempel. Siviløkonomer med dr.philos som klager over at personellet på Gardermoen kun har tatt smilekurs, for eksempel. Når jeg tenker meg om har jeg vel også truet noen på livet i et forutinntatt og hatsk øyeblikk.
Etter at denne teksten ble publisert i Klassekampen 21.september, har visst Noah ringt både nevnte avis og Rana Blad i hysteri over at jeg har kalt deres kronikk et «hatbrev». Igjen, jeg regner med at folk forstår at innafor denne sjangeren, er det litt luft til å bruke ironi og sånn.
Skjermbilde 2015-12-06 kl. 16.55.21
Klassekampen må gjerne beklage. Jeg beklager ingenting som helst.
Merket med , , , , , , , , ,

I Babydusjen

Skjermbilde 2015-12-06 kl. 12.39.36

Jeg sier snart opp kjønnet mitt

En ting jeg finner ekstremt lite kult, er arrangementer der gaveoverrekkelser står i sentrum. Fenomenet babyshower er et slikt et. Her skal den vordende mor bli overlesset med gaver i form av et overpynta teselskap, en mildt sagt merkelig oppvarming før ungen presses ut. Det er også her vi finner fenomenet Bleiekake. En kake av bleier. Bare tanken får meg til å brekke meg litt på gavemottakerens vegne.
Det er nemlig ikke alltid mor selv som har tatt initiativ til kalaset. Det er Babyshowermafiaen som står bak. De tilber de fire bud for å bli Karrierekone-kvinne-emne: Pugg alt til du blør, tren minst to ganger per dag, å kose seg er aldri synonymt med å være full, bra musikk finnes kun på hitlistene – og konflikter bør unngås. Spesielt blir de ubekvemme om temaet er politikk og religion. For alt er jo så koselig. Hele. Jævla. Tiden. Ehehehe.

Nå har det seg slik at jeg er blitt invitert til en babyshower. Det rykker litt i mellomgulvet hver gang jeg sier ordet til meg selv.

For fenomenet kaller åpenbart på visse (retoriske) spørsmål som jeg ikke klarer å rettferdiggjøre:
1: Hvorfor skal man premiere at noen får en baby?
2: Si at ok, vi er med på premisset at det er en bra ting å få baby: Hvorfor gaver? Vi snakker om en klump av bein med stort hode som har bortimot null forestillinger om verdenen den stanger seg ut i. Den bryr seg om én ting: Pupp. Og den er ikke klar over det selv en gang.
3: Hva er greia med at dette bare er for kvinner? Jeg vil ikke være med på pastell-festen til en gjeng som serverer kaker med e-stoffkreftglasur og bleier med vulgære sløyfer. Babyshower er like originalt som det er «morsomt» å ha stripper i utdrikningslag, eller å dele ut kyss i en rosa sykehusuniform på Karl Johan. Det er en farse uvitende om sin egen tragedie. Jeg sier opp kjønnet mitt.

Om jeg våger å bevege meg på en slik tilstelning, er største problem at jeg ikke vet om jeg klarer å beskytte meg fra meg selv. Jeg er ikke akkurat flink til å holde meg i bakgrunnen. Kanskje jeg heller må endre strategi:
Hvis jeg ender opp i denne babydusjen, skal jeg ikke være noe dårligere enn de andre. Jeg skal insistere på å stå for underholdningen. Først byr jeg på en liten filmvisning av «4 måneder, 3 uker, 2 dager», en fin-fin rumensk abortfilm. Om ikke den faller helt i smak, kan vi sprite opp stemninga – også bokstavelig. Jeg inviterer en av mine rollespillvenner som liker å gå i rustning på Blindern, for litt trening i det å beskytte babyen i en verden full av farer – i form av sverd-duell mot den kommende mor. Under seansen passer jeg på å nevne for den gravide hvor utrolig treig hun er til å fekte med den ølmagen, mens jeg hiver nedpå med tequilashots.

Vikingen gjør et utfall mot magen. Den gravide svarer i hormonraseri med et Uma Thurman-byks og slenger seg i lysekrona mens hun svinger sverdet . Bleikakaka treffer gulvet. Gavebordet knuser i veggen. En lapskaus av bæremeis, sokker, smokker, melkepumpe og eteriske oljer skapes for våre øyne. Nobody puts Baby in a corner.
Før jeg går, passer jeg på å invitere til min egen «abort shower». Jeg tror nemlig angrepillene jeg tok forrige uke ikke virka.

 

Publisert i Klassekampens spalte Endelig Mandag 10.august 2015.

En festivalbitch fra Oslo Østs dagbok

Roskilde, et år da Rihanna spilte der og brukte singback

+ + +

Jeg kom en sen ettermiddag. Fikk skjelt ut han ene i campen fordi han mente jeg var for dårlig til å pumpe opp madrassen min, og at grunnen muligens lå i at jeg var så full at jeg måtte sitte oppå den mens jeg pumpa den opp. Men jeg kom meg da i mål. For jeg er et konkurransemenneske. Konkurranse fikk vi også være vitne til under Youtube-duelleringene. Ikke det at jeg skjønner hvorfor folk kan frydes over dårlig film og folk som skader seg, og heller stikker på dette enn konserter, så jeg bælmet litt mer sprit for å fortrenge det hele, før jeg skjelte ut kjæresten min da han ringte for å kontrollere at alt gikk bra. Det gikk da for helvete bra. Har vært her i 9 år. Kan greia.
I pressecampen dagen etter, ble jeg bedt om å bruke et bånd med en chip som en fyller opp, slik at en slipper å betale, men swiper kortet på båndet mot en dings. Jeg syntes det hele var fryktelig teit, spesielt siden jeg på forhånd, rutinert som jeg er, hadde tatt ut alle pengene mine i cash for å slippe lang minibank-kø. Men neida. For å fylle på kortet, må du betale med… kort. Det ble noen kjeftesalver fra meg, før jeg fikk hjelp av sjefen for hele området, som eskorterte meg rundt og ville at jeg skulle hilse på en masse folk som ikke betydde noe. Ellers er det halvveis bra vær. kendrick Lamar var ok, folk tråkket på meg, jeg svarte med å rope folk i trynet og fikk omsider god plass. Hun ene i campen min spiste av en kjeks hun fikk fra noen fremmede. Det var ikke så lurt. Det bar til ambulanse-teltet. Enkelte vil aldri lære.