Månedlige arkiver: mars 2012

The Shins: «The port of tomorrow» // Sommerlokking

The Shins
«The Port of Tomorrow»

Columbia / Aural Apothecary, 2012

Det kiler nesten i ørene idét første låt «The Rifle Spiral»setter i gang. Den ber deg våkne på den rette måten. Du venter bare på at rommet skal fylles med hoppende ferskenfargede baller og terpentiner, til taket sprekker og slipper inn et glødende, duskete  lys – før du reiser deg fra hengekøya du hele tiden har ligget og dinglet i. Du tar en salto  i vannet og omgir deg med en iskald glede.

Det er trygt og gjenkjennbart. The Shins-soundet er der så sterkt og jeg tenker «Jeg har savnet dere så lenge!» Det føles som om en god venn er tilbake fra sin lange jordomseiling. Jeg omfavner han og trykker han hardt til brystet. Og det har virkelig vært lenge siden sist. Det har gått hele fem år.

Jeg gynger meg igjennom albumet i min fiktive gyngestol – fra førstesingelen «Simple song» – der det i mellomspillet sannelig er lånt litt Ratatat-lydmikstur (!), mens refrenget er så trist og vakkert på samme tid at du vil falle i den. Jeg gauler med på refrenget til «It’s life» – og det føles virkelig som jeg har vært «down on every road», før jeg seiler innom bemerkelsesverdig melankolske «For a fool» og ugleaktig dunkle «40 Mark Strasse». Og det ender ikke der en gang.

Hver låt er særegen og jeg kunne ikke bedt om noe mer. De er lystige og solsprengte, men bestandig med dystre undertoner. Og det er vakkert. James Mercer og bandets frieri er nok en gang et dypt og rungende «JA». Albumet er alt hva jeg ikke visste jeg ønsket meg – og før jeg vet ordet av det, er det over. «Port of tomorrow» får selv en selvskader til å se lyst på livet. Takk for turen. Nå kan dagen begynne.

Merket med , , , , , , , , , , ,

Film rewind: «The Town», Ben Afflecks lekeby

Hvorfor skal du se «The Town» en gang til? Den er rå, herlig mørk og ikke minst en humoristisk opplevelse. Hvem hadde trodd at Affleck også hadde humor?

Selv om hans forrige film «Gone Baby Gone» fikk samtlige filmfantaster til å heve øyenbryna for hans skjulte regitalent, har ikke Ben’ern tenkt å slå seg til ro med å kun styre spakene i «The Town». Neida, han har i tillegg også tatt på seg jobben som hovedrolleinnehaver. Og dét kan jo være litt som å få sin egen bøtte med vann i hodet – å skulle gi seg selv regien. Spesielt når vi vet at som skuespiller, forbindes ofte navnet hans  – Ben Affleck – med en klisjégæren smørbukk med ett ansiktsuttrykk. Et uttrykk som kommuniserer litt for mye «jeg vet jeg er hunk» og «Jeg er fryktelig alvorlig. No matter what». Et uttrykk som oppleves  litt i overkant unaturlig og dermed kleint. Pearl Harbour-stemplet har liksom alltid forfulgt karen. Vi har jo sett Ben Affleck spille Ben Affleck før. Denne gangen er han kriminell. Så det var jo noe nytt. Men vet du hva, det funker.

Ikke visste jeg at karen har så god humor. Jeg satt og klukklo igjennom store deler av filmen. Ellers ble det mye skjerf i fjeset, for skytescenene tar store biter av kaka. Det gjør for øvrig også slå-folk-i-hodet-med-maskingevær-scenene. Lydbildet er så rått at du kjenner legg-nervene rykke til for hvert eneste skallebank. Hvis det er lov å si.

Men ved siden av virkelig gode actionscener – med biljaging, maskingevær, knuste ruter og hele pakka – passer denne sorte, sorte humoren like bra inn som en jovial onkel med teite vitser i et halvdystert familieselskap. Affleck viser at han virkelig har skjønt det med humoristisk timing. Ofte fremstår humoren i korte øyeblikk, eller i form av treffsikre, logiske replikker. Som i scenen der James (Jeremy Renner) finner ut at Doug (Ben Affleck) ikke gjør det helt smart i å date dama (Claire Keesey) som de brukte som gissel i filmens åpningsraid:

James: Tell me you got a move, here Dougie. She’s the -Fuck! She’s the one person that can give us to the fucking feds.
Doug: She didn’t see anything. Right now, we have to be smart.
James: Smart? Let’s start fucking all the witnesses. And no, I didn’t tell the other guys because I knew they’d flip the fuck out!

Humoren fungerer ellers best i sin fysiske form, som i scenen der ranerbanden har på seg nonnemasker under et raid. Kan du finne en større kontrast til kriminell virksomhet? Det blir så absurd at det blir kult. Dette er ikke det eneste stedet i filmen der humoren oppstår i kontrastene, og det er bra. Dette er en oppskrift verdt å skrive opp i regelboka for velfungerende humor.

Det blir vanskelig å skulle beskrive de morsomme scenene, for det fremstår mest i, nettopp, fysiske korte øyeblikk, altså gjennom skuespill eller semiotisk, noe som virkelig gjør hele filmen. Denne gjennomgående mørke humoren blir samtidig indikatoren på at Affleck har skjønt å å bruke humor som et balanseskapende virkemiddel innimellom alt «straight forward» bang, krasj og slå-i-skaller-med-maskingevær. God redigeringsjobb og gode bildeutsnitt må legges til, selvfølgelig. Det er ingen tegn til overdrivelser eller flåsethet, ei heller kjedelige eller langdryge og unødvendige sekvenser. Okei da, det er en nesten klissete slutt. Men den kjøper vi. Og selv om vår hovedperson, på beste Affleck vis, får ha sex med to heite damer og får flashet en god del overkropp uten grunn, så kjøper vi det også.

For «The Town» kunne ikke fungert uten gode skuespillere, selvsagt. Nå er den også proppfull av solide skuespillere, som nevnte Jeremy Renner (Hurt Locker), Jon Hamm (Mad Men) og Chris Cooper. Affleck har lykkes i å få på plass en god gjeng som har velfungerende og troverdig kjemi. Deriblant ham selv. Afflleck passer utmerket som kriminell «hardman», men med et hjerte. Og med feil. Vi får empati for denne smørbukken, altså. Han får til å utstråle en eller annen form for ethos, til tross for sitt ene ansiktsuttrykk. Og det er faen meg bra jobba!

Jeg må bare si at Ben Affleck nok en gang har levert en skikkelig kruttsekk av en film. Her er det ingenting å syte over. Virkelig god action. Det er bokstavelig talt til å le av.

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Buksestaver

Har laget trær av bokstaver. Aner ikke hva det skal være godt for.

For som journalistene sier, når du skal brekke opp sidene og prøve å friske opp med et bilde, for eksempel, for å gi innholdet litt farge; «Ikke ødelegg for teksten! Det skal være leselig.» Jada. Se her a. Neste gang gjør jeg noe liknende med den helvetes teksten din.

Merket med , , ,

Kudos til Spotify

Karene i Spotify vet en hel del om musikk. Mer enn de fleste. Ta Kaizers Orchestra, for eksempel. I følge Spotify høres musikken deres HELT likt ut som både Paperboys, Karpe Diem, Donkeyboy, Röyksopp OG Madrugada. Jeg satt igjen med en god dose blanda følelser etter å ha fått nyss om dette.

Jeg skønte fort at dette stemmer jo. Ta Paperboys og Röyksopp, for eksempel. De er omtrent det samme. Hører nesten ikke forskjell på «Poor Leno» og «Barcelona». Hører heller ikke særlig forskjell på Chirag i Karpe Diem sin stemme og hu dama i Donkeyboy, for de er jo like lyse, selv om han rapper. Men han synger jo mest, så det høres på en måte likt ut.

Og nå er jo Kaizers et allsidig band, skjønner jeg. Bare se hvordan de er brobyggere i politikken: En av få ting både Rødt-velgere og FRP-velgere kan enes om.

Wow. Kom som fletta i fanget på a mormor.

Og neste gang du setter på Postgirobygget, pass på hvem du spiller det ovenfor. Det kan hende noen hører det og kommer og banker deg.

Og når vi først er inne på Snobbify:

Ifølge musikkløpperne, er dette hva jeg kunne ha foretrukket å høre på hvis jeg en dag skulle finne på å sjekke ut noe ny musikk (for de kjenner jo tross alt min smak så godt på bakgrunn av mine klikk. De vet i hvert fall at jeg liker Kaisers og dét lover jo godt)

Gleder meg som en villaks til å sjekke ut det der Ai Se Eu Te Pego-ettellerannet som sikkert er inspirert av noe god hip-hop med catchy beats, á la Clipse/ the Neptunes. Hun Amaia Montero ser forøvrig ut som hu dama i the Distillers. Helt sikkert musikk jeg kunne ha likt å headbange til når jeg går lei den gamle punken.

Takk til Spotify som både har greie på musikk og er menneskekjennere.

Oj, her har det ikke skjedd mye på en stund, gitt

Jeg har vært litt busy i det siste, som dere kanskje skjønner.

Her er litt musikk for sjela:

Icona Pop – Nights like this

PARTY HARD. MEGA HARD.